Malcolm Gladwell er journalist og har skrevet for ”The New Yorker”. Han har også skrevet flere populærvitenskapelige bestselgere, og hans mest psykologiske bestselger heter ”Blink: The power og thinking without thinking”. I denne boken bygger han på ideene til professor Timothy Wilson som har skrevet om menneskets ”adaptive ubevissthet”. Det vil si den delen av hjernen som styrer våre avgjørelser og handlinger uten at vi er klar over det. ”Blink” er også basert på den kognitivt orienterte psykologen, Gary Klein, sin ekspertise knyttet til hvordan vi tar avgjørelser under press.
Malcolm Gladwell er altså ikke en psykolog, men han er en usedvanlig velartikulert ekspert på å kombinere forskning fra ulike fagfelt som sosiologi, psykologi og kriminologi på en måte som fanger leseren i det ene interessante poenget etter det andre. ”Blink” blir en uhyre spennende bok om alt det mennesket gjør uten å tenke seg om. Det handler om alle de avgjørelsene vi tar uten å konsultere vår ettertenksomme fornuft. Spørsmålet er om vi tar gode avgjørelser når vi ikke tenker oss om.
Førsteinntrykk
Evnen til å ta lynraske avgjørelser har vi med oss fra evolusjonens side. I pressede situasjoner kan vi ha behov for å handle raskt, og da vil en lengre refleksjonsprosess være uhensiktsmessig eller direkte skadelig. Vi må handle sporenstreks og har ikke tid til nærmere undersøkelse av saken. Her har vi altså utviklet en evne til å ta så gode avgjørelser som mulig, på så liten tid som mulig, basert på den umiddelbart tilgjengelige informasjonen. Noen vil si at vi handler på refleks.
Gladwell påpeker at vi skifter mellom en bevisst og en mer ubevisst modus i møte med livet. Han foreslår at vi på sett og vis har ”to hjerner”: Den ene baserer seg på refleksjon, analyse og kategorisering før den iverksetter en veloverveid respons, mens den andre handler umiddelbart og stiller spørsmål senere.
Gladwell sin bok er oppsiktsvekkende fordi den argumenterer for at mange av de raske vurderingene vi gjør er like presise som de vi bruker lengre tid på å resonnere oss frem til. Han viser til mange studier som understøtter en slik påstand. Blant annet nevner han psykologen, Nalini Ambady, som lot studenter se et videoklipp av en lærer i 2 sekunder. Deretter ble de bedt om å vurdere hvorvidt dette så ut til å være en god og effektiv lærer. De skulle altså skåret lærerens effektivitet på bakgrunn av et 2 sekunders glimt. Det viste seg at de skåret læreren akkurat tilsvarende den skåren læreren fikk av elever som hadde deltatt på lærerens forelesninger gjennom et helt semester.
Vi lærer at vi ikke skal stole på førsteinntrykk, men bruke tid på å bli kjent med en person før vi gjør oss opp en mening. Vi bør heller ikke bedømme en film på coveret, og det er selvfølgelig et relativt godt råd i mange sammenhenger. Gladwell vil imidlertid vise oss at det ikke alltid er refleksjon og nøye vurderinger som er den beste strategien. Vi er ikke alltid tjent med å samle innså mye informasjon som mulig før vi handler. Av og til vil mer informasjon ikke tjene oss, men snarere forårsake mer usikkerhet som igjen utgjør et vaklende grunnlag for våre avgjørelser. Likevel er det slik at vi først og fremst stoler på bevisst gjennomtenkte og rasjonelle begrunnelser i møte med livet.
Selv med lite informasjon, kan vi raskt ta gode avgjørelser
Malcolm Gladwell
Malcolm Gladwell introduserer begrepet «thin-slicing». Det refererer til våre ubevisste evner til å gjenkjenne mønster i en situasjon på bakgrunn av veldig lite informasjon. Poenget er at vi kan lese ganske komplekse situasjoner relativt nøyaktig dersom vi raskt gjenkjenner et underliggende mønster i den aktuelle situasjonen.
Vi har tidligere skrevet om John Gottman og hans 7 prinsipper for å få et ekteskap til å fungere. Gottman studerte over 650 parforhold over en periode på 14 år. Parrene ble innlosjert i en leilighet hvor Gottman observerte dem i «dagligdagse gjøremål». Han ble ekspert på å lese samspillet mellom to mennesker, og målet hans var å identifisere faktorer som borger for et godt ekteskap, samt legge merke til faktorer som var destruktive for parforholdet. Etter hvert utvikler han noe som kanskje ligner en slags sjette sans når det kommer til relasjoner, og han påstår at han klarer å predikere hvorvidt er par kommer til å skille seg eller holde sammen ved å observere dem i 5 minutter. Han påstår at hans vurdering basert på 5 minutter observasjon vil være riktig med over 90 % sannsynlighet.
Se artikkelen
7 prinsipper for et godt ekteskap: Lykkelig gifte par er ikke smartere, rikere eller bedre psykologisk utrustet enn andre; De holder negative tanker og følelser for hverandre på et nivå som ikke overdøver de positive. Les mer
Kunsteksperter kan ofte avgjøre hvorvidt et kunstverk er «ekte vare» eller en forfalskning ganske raskt. Noen beskriver en slags fysisk fornemmelse som hjelper dem å avgjøre autentisiteten i et kunstverk. Verdensmester i sjakk, Magnus Karlsen, angir at han som regel bestemmer seg for det riktige trekket ganske umiddelbart, og at tiden han bruker på å vurdere sitt neste trekk handler om å dobbeltsjekke egen intuisjon. Han kan ikke alltid redegjøre for hvorfor dette trekket er det beste i en kompleks situasjon, men han «har det på følelsen». Man sier at gode fotballspillere har ballfølelse eller «sans for spillet». Ofte handler det om deres umiddelbare evne til å lese spillet og se de beste mulighetene på et øyeblikk. Selv vet jeg at jeg spiller best (på mitt lave nivå) i de kampene hvor jeg «ikke tenker», men snarere følger min umiddelbare fornemmelse for spillet. Gladwell forteller om en brannmann som beordret alle sine menn ut av et hus på grunn av en diffus magefølelse. Sekunder etter at alle var ute, falt huset sammen. De var der for å slukke en brann, og brannen så ganske uskyldig ut, men han følte at det var noe som ikke stemte, og han handlet på «magefølelsen», noe som reddet mange liv.
Det kan virke sannsynlig at vi tar dårlige valg i situasjoner hvor vi ikke har tid til å tenke oss om, men psykologien, støttet av mye forskning, viser oss at det ikke nødvendigvis er slik. Selv om vi har lite og begrenset informasjon, havner vi ofte på de beste avgjørelsene.
Se ut som en leder
Gladwell argumenterer godt for at en rekke avgjørelser basert på ubevisste og særdeles raske beslutningsprosesser kan være gode, men han anerkjenner at det motsatte også er tilfelle. Blant annet viser han til en del forskning som antyder at leder ofte velges på bakgrunn av høyde. Et forbløffende antall mennesker i lederposisjoner er høyere enn gjennomsnittet, noe som antyder at vi ikke bare velger dem på bakgrunn av kvalifikasjoner, men også på utseende. Vi risikerer å ende opp med en høy leder som er totalt inkompetent.
Feilaktige førsteinntrykk kan også få katastrofale følger. Gladwell forteller historien om Amadou Diallo som ble skutt av en politimann i bydelen Bronx i New York. Diallo stod utenfor leiligheten sin for å få litt frisk luft. En politibil ruller forbi med fire politimenn på patrulje. Politimennene syntes Diallo virket suspekt, og de ropte på ham. Han ble redd og gikk inn i huset. Politimennene tok dette som et tegn på at han hadde gjort noe galt, og gikk etter ham. Han ble skutt og drept. Han var uskyldig. Han befant seg i et område med mye kriminalitet, og folk som oppholdt seg på gaten var ofte narkolangere. Politimannen handlet uoverveid basert på tidligere erfaringer, men i dette tilfellet ble en uskyldig mann plassert i feil kategori. Når vi tar raske avgjørelser, er det ofte slik at vi lar oss styre av stereotyper og fordommer. Vi kan til og med styres av fordommer vi egentlig ikke identifiserer oss med, men som likevel har sneket seg inn i vår «psykiske automatikk». Problemet er at vi ikke kan luke ut våre fordommer når vi handler på refleks, fordi det krever at vi bevisst går inn for å korrigere oss selv. Når vi handler på refleks, foregår alle beslutningsprosesser på et lavere nivå som ligger utenfor vår bevisste kontroll.
Det kan hende at en politimann med lengre erfaring hadde håndtert den samme situasjonen annerledes. Kanskje kan mer erfaring sørge for at vi har flere og mer nyanserte automatiske handlingsmønstre. Kanskje vil en erfaren politimann umiddelbart plukke opp flere aspekter ved situasjonen fordi han er flinkere til å lese de underliggende mønstrene. Det kan til og med hende at de dyktigste politifolkene evner å lese mikroskopiske følelsesuttrykk i ansiktene og dermed ville oppdaget (på et helt ubevisst nivå) at Diallo var redd, men ikke skyldig.
Mikroskopiske følelsesuttrykk synes i ansiktet
I forlengelse av ovenstående er det interessant å reflektere over hvem som er godt tjent med å handle på refleks, og hvem som ofte handler uhensiktsmessig når de ikke får tid til å tenke seg om. Spørsmålet er kanskje hvem som egentlig kan stole på sin magefølelse.
Psykologiprofessor, Paul Ekman, er en av verdens ledende forskere på følelser, og han kan kanskje gi oss noen svar på hvem som bør stole magefølelsen og hvem som ideeelt sett bør tenke seg om før de handler. Ekman er spesielt opptatt av hvordan våre følelsesmessige reksjoner synes i ansiktet. Når folk bevisst prøver å skjule sine følelser (eller ubevisst undertrykker sine følelser), vil det oppstå et ansiktsuttrykk som ”avslører” følelsen i et veldig kort øyeblikk (1/15 til 1/25 av et sekund). Dette er usynlig for de fleste, men tilgjengelig for den oppmerksomme. Noen mennesker et spesielt gode til å oppfatte disse mikrouttrykkene som ”avslører” det emosjonelle klima i en situasjon. De kan ikke begrunne sine fornemmelser på en rasjonell måte, men har likevel lagt merke til en følelse og en stemning på et subtilt nivå, og kaller det gjerne for magefølelse. De har altså oppfattet situasjonen på en ganske korrekt måte uten å koble inn analyse og refleksjon. De har altså dratt veksel på det Gladwell i tittelen på sin bok kaller «the power of thinking without thinking».
Når det dreier seg om mellommenneskelige situasjoner, viser det seg at de med høy emosjonell intelligens stort sett kan stole på sin magefølelse. Ekman har testet tusenvis av mennesker, og han vet at de som er gode til å gjenkjenne subtile følelser i ansiktene, er mer åpne for nye opplevelser, mer interessert i omverdenen, tryggere på seg selv og mer nysgjerrige. For disse kan magefølelsen være et nyttig navigasjonsverktøy. Deres innarbeidede kategorier som styrer automatiske reaksjoner er på sett og vis større og romsligere og mindre beheftet med stereotyp kategorisering og fordommer. Det er slike egenskaper man ofte sikter til når man snakker om en «mindful person».
Men hvem er disse menneskene? Ekmans studier har vist at mennesker som har lang erfaring med meditasjon er mye bedre enn andre til å lese de følelsesmessige aspektene ved en situasjon. De som mediterer har gjerne kultivert sitt eget følelsesliv gjennom meditasjonsøvelser og har opparbeidet seg en god indre balanse. Med god kjennskap til egne følelser har de også gode forutsetninger for empatisk innlevelse i andre. Ekman sine studier viser at de med lang meditasjonserfaring skårer mye høyere enn politifolk, advokater, psykiatere, tollere, dommere og Secrete Service agenter når det gjelder å gjenkjenne følelser. Med andre ord er meditasjon en praksis som styrker evnen til å oppfatte subtile tegn på hva andre mennesker føler. En slik kompetanse er mellommenneskelig verdifull, og kanskje gir det oss en mer tilregnelig magefølelse.
Se artiklene:
Hva er egentlig ”magefølelse”? Noen mennesker baserer sine avgjørelser på en slags skjult informasjon de henter fra ”magefølelsen”. Hva er magefølelse, og bør vi stole på den når vi skal ta viktige beslutninger i livet? Les mer
De usedvanlig gode menneskene Noen mennesker tapper oss for energi og egger til konflikt slik at samværet blir belastende. Andre skaper en åpen, trygg og vitaliserende atmosfære. Hva kjennetegner de beste medmenneskene? Les mer
For mye informasjon
Cook County Sykehuset i Chicago oppdaget at de brukte mange senger til folk som muligens stod i fare for å få hjerteinfarkt. Potensielle hjerteproblemer er en tilstand som er vanskelig å vurdere, og de hadde ingen faste prosedyrer for dette. Dermed var de nødt til å være forsiktige. For å spare penger bestemte de seg likevel for å innføre en ny strategi i vurderingen av hjertepasienter. Den nye metoden baserte seg på den såkalte Goldman algoritmen. Legene fikk beskjed om å fokusere på noen få diagnostiske kriterier og ignorere alt annet. Legene var vant til å hente inn masse informasjon om hver pasient, og mange mente at det måtte til for å diagnostisere en såpass vanskelig tilstand. Det viste seg imidlertid at algoritmen fungerte helt perfekt, noe som sparte legene for mye tid og sykehuset for mye penger.
Innenfor medisin vil man alminneligvis anta at mest mulig informasjon fører til best mulig diagnostisering og gode avgjørelser. «More is less» prinsippet er uvanlig å implementere i medisin, men det viser seg at mye informasjon ikke alltid er en fordel, selv når det kommer til menneskets helse. Mye informasjon kan skape forvirring. Gladwell refererer til en undersøkelse som viste at desto mer informasjon en lege hentet inn vedrørende sin pasient, desto mer overbevist ble legen om at diagnosen var rett. Men selv om legene følte seg sikrere på diagnosen, var det ikke slik at mer informasjon rent faktisk førte til riktigere diagnostisering. Her er det altså et viktig poeng: Selv om mer informasjon kan øke vår trygghet vedrørende egne avgjørelser, kan denne tryggheten i bunn og grunn bare være en illusjon som gjør oss sikrere i vår sak samtidig som vi i realiteten blir mer sårbare for feilvurderinger.
I min hverdag som psykolog har jeg alltid følt at jeg bruker unødvendig mye tid på å samle inn informasjon om mine pasienter. Jeg er pålagt av sykehuset å stille et hundretalls spørsmål for å lande på riktig diagnose, man kaller det for utredning, men jeg har sjelden eller aldri følt meg 100 % sikker på diagnostiseringen. Mange av Gladwells argumenter i boken, «Blink», gir meg støtte på at det voldsomme utredningsregimet som pålegges terapeuter i psykisk helsevern ikke nødvendigvis fungerer som en kvalitetssikring, men ofte fungerer som misbruk av tid, og i verste fall legger det et «forvirrende slør» over den terapeutiske relasjonen. Det kan også hende at utallige selvutfyllingsskjemaer og standardiserte spørsmål fra ulike utredingsverktøy forkludre terapeutens forståelse og holdning ovenfor pasienten, snarere enn å virke opplysende. I så fall står vi ovenfor et diabolsk misbruk av ressurser og energi som kunne vært unngått ved mindre vekt på diagnostisering og mer vekt på den faktiske behandlingen.
Se artikkelen
Informasjonssamfunnets dommedag Utsletter vi oss selv med all den nye informasjonen vi produserer fra dag til dag, eller klarer vi å skape oss en oversikt som kan ta menneskeheten til nye høyder? Utopi eller dystopi? Oversikt eller undergang? Les mer
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no